Så var det på tide med det tredje innlegget i Indochina dagboken. Første innlegget finner du her, andre her. Dette innlegget tar plass i Laos, mitt favorittsted på denne første delen av reisen vår. Jeg og Kiwi snakket alltid om den første måneden med reising som "del 1". Repeterer: den første måneden reiste Kiwi og jeg med en gruppe. Det var liksom en bestemt tur, hvor det meste er lagt opp for oss allerede. Guiden vår, gruppelederen vår kalles Ken-- opprinnelig fra Thailand, litt sprø og oppfordrer til moro. I alfabetisk rekkefølge bestod gruppen min av: Alison (kanadier), Anne (brite), Cassandra (tysker) Daniel (brite), Donna (tysker), Ella (briter), Espen (nordmann), Gemma (brite), Hans (nordmann), Kristoffer (nordmann), Lara (brite), Logan (amerikaner), Melanie (brite), Mia (brite) og Thomas (brite). (Senere kom: Abby (brite) og Alex (dansk).
Dag 20
Min dag startet med hosting, og deretter strakk jeg noe i brystet grunnet hostingen. Var litt bekymret for at lungen min hadde kollapset eller noe, men det gikk greit med unntak av smerter i brystet. Også hostet jeg på meg trykk i hodet, som førte til at jeg kjente trommehinna var på spill. Etter frokost og pakking, sjekket vi ut ca. 11. Jeg satte meg på en kafé med en «iced» grønn Thai te, hvor Kiwi joinet meg senere. Deretter kom faktisk hele jentegjengen gående inn. Cassandra fikk meg til å dele to kakestykker med henne. Har liksom aldri spist så mye bakverk på så kort tid før. Etter folk var ferdige, dro de— utenom Donna som ble sittende. Vi pratet litt før vi også gikk hver vår vei. Jeg gikk tilbake til hotellet for å vente, hun gikk antakeligvis for å gjøre en siste shoppingrunde. Logan og Thomas satt i lobbyen allerede, ventet. Vi dro 13.30, vi skulle nemlig til flyplassen og ta fly for første gang på denne planlagte gruppeturen. Jeg kjente nesten umiddelbart at flyet gikk raskere enn jeg er vant til, og av den grunn tenkte jeg at trommehinna mi garantert ville sprekke fordi det blir mer trykk. Tok ca. 10 min før den sprakk, og fy søren for en smerte. Kan jeg få en tyggis, spurte jeg Kiwi med en tåre i øyet. Det var bedre etter det sprakk, i hvertfall et kvarter. Også begynte jeg å få smerter igjen, sånne stikkende, som får deg til å ville krype sammen i fosterstilling. Da er det vanskelig å sitte på et fly og late som om alt er greit. Kjente tårene kom uavhengig om jeg ville eller ei. Fikk ennå en tyggis, heldigvis. Ba for harde livet om at vi snart skulle lande så pinen ville være over. Heldigvis var det ikke lange flyturen. Vi ankom flyplassen som var full av mygg, tok en buss i 10min, sjekket inn på rommene våre, spiste middag. Også sov vi. Velkommen til Laos liksom.
Dag 21
I stedet for å være med på tour den dagen, sov jeg. Dog ikke så lenge som jeg hadde ønsket. Bestemte meg for å bli i sengen så lenge som mulig. Dynetrekket luktet som hjemme, så det var ekstra deilig. Spiste ritz-kjeks til frokost. De andre kom tilbake senere enn utsjekking, og det var visst planlagt. Men det visste ikke jeg. Så jeg løp ned til resepsjonen og forklarte at jeg ikke kunne sjekke ut fordi Kiwi ikke hadde kommet tilbake og pakket bagen hennes. Han var rolig, sa at det var helt greit. "Don't worry". Omsider kom de andre tilbake, og vi gikk ned med sekkene våre, deretter dro vi for å spise lunsj. Jeg fikk kyllingfilet med en ganske god saus og grønnsaker. Var veldig godt. Etter dette satte vi oss på bussen for en firetimerstur til Vang Vieng. Starten bestod av humpete og dårlige veier, og deretter masse fjell og vakker natur. Jeg var i lykkerus grunnet fjellene, og jeg følte meg rejuvenated, eller fornyet som det heter på norsk. Som om fjellene kurere meg. Da vi kom frem fikk vi se hvor vi skulle bo. Vi kjørte ned en liten og bratt vei som førte oss til våre bungalows. Jeg var kjempe fornøyd og glad. Alt til tross for at jeg hadde følt meg uggen dagen før. Vi spiste sammen på en restaurant hvor en sitter opphøyd. Du må liksom nesten sitte med bena i kryss, også har du et lavt bord. Var liksom ganske fint, og folk satt og så på Friends. Det var en slags trend i Vang Vieng, var alltid Friends på tvn – hvertfall de fleste restaurantene vi gikk forbi. Jeg spiste en Pad Thai som var veldig god. Klarte ikke å fullføre fordi jeg ble mett så fort. Magen min må ha krympet, for det tar ikke så mange matbiter før jeg blir mett. Mens vi betalte, beundret vi de små valpene som spaserte rundt i restauranten. Ella dånte som vanlig. Vi spaserte tilbake, noen tok lengre tid enn andre. Så vi ble sittende ved resepsjonen en stund, det var kun internett der. Mens noen var oppe på verandaen (naboene våre), bestemte Kiwi og jeg oss for å sove. Våknet av at air con lagde merkelige lyder – hvorvidt det var en mus inni vet vi ikke, men ellers gikk det greit.
Dag 22
Vi startet dagen relativt tidlig, for vi skulle nemlig på en dagstur. Første vi gjorde var å dra til en grotte. Vi gikk ned i hva som føltes ut som iskaldt vann. Vi hadde gått fem meter kanskje, før Daniel sprutet på oss. Vi måtte naturligvis sprute tilbake. Vi satte oss inn i sånne store baderinger, også dro vi oss inn via tau. Men det var et segment der gruppen ikke dro seg inn via tau, og bare havnet på den andre siden. Jeg var litt sent ute, så da ble jeg liksom litt «eh, hvordan skal jeg komme meg dit?». Heldigvis var Mia så snill at hun kom tilbake og hjalp meg. Hele greia var noe slitsomt, noe skummelt, og ganske kaldt. Men også gøy. Jeg mistet hjelmen omtrent hele tiden, hvilket var irriterende. Det var noen steder vi måtte gå, men lå hovedsakelig i baderingene våre. Var ganske glad for å komme meg ut av grotten. Frøs som bare det og stjal kroppsvarme fra andre, klemte Kiwi . Jeg varmet opp sakte, men vi fikk en veldig god lunsj så jeg var fornøyd. Vi gikk tilbake til bilen, og ble varmet opp av gåturen. Det ventet oss nemlig kajakker der. Jeg hadde gruet meg veldig i forveien, fordi jeg syntes det var ekkelt. Men det gikk mye greiere enn forventet, var faktisk morsomt! Syntes også det var deilig med en liten workout for armene. Merkelig nok var det rumpa som ble støl dagen etter. Vi kom oss hele til destinasjonen, selv om Kiwi og jeg satte oss fast en gang, og nesten en andre gang i tillegg. Vi «kajakket» ned til hotellet vårt, også ble vi kjørt videre til den blå lagunen. Det var litt skuffende fordi det var så mange mennesker der. Jeg synes de beste stedene er der det ikke er så mange folk, en hemmelighet. De andre hoppet fra et tre ned i lagunen mens jeg observerte, bekymret, hønemor. Jeg badet, unngikk å få vann i øret etter Kiwi's ekspertise. Vannet var kaldere enn lufta, deilig – inntil det ble kaldt. Var noen veldig stereotypiske "amerikanske collegedudes". "I love you bro!". På veien hjem bestemte jeg meg for å stå bak på bilen med guiden vår. Hvordan kan jeg forklare det? På baksiden av en truck med tak, så er det et feste du kan holde deg. Der stod jeg og holdt meg fast. Var mindre skummelt enn jeg hadde trodd, så jeg var ganske avslappet. Det minte meg om å sykle og kjenne vinden i ansiktet. Var veldig artig, selv om de andre var litt bekymret. Jeg tenkte liksom på hvordan jeg skulle falle dersom det skulle skje noe. Heldigvis gikk det veldig greit, og jeg visste på forhånd at det ikke var en veldig lang strekning tilbake. Så det var en noe kalkulert avgjørelse. Jeg er liksom ikke helt daredevil. Kiwi dusjet, jeg dro ut og tok bilder med Alison. Vi kapret solnedgangen, før vi gikk på en jakt for sjokolade. Fant bare varme marsbarer, så dro videre til en pannekakestand som Alison anbefalte. Kjøpte meg pannekake med banan og nutella etter Alison's tips. Var sykt digg. Delte biter med Alison mens vi vendte tilbake. Jeg tok en dusj etter Kiwi, også dro vi for å spise middag. Gruppen delte seg i tre grupper: gutta skulle ha pizza, noen skulle ha lokalmat, og vi resterende fulgte Ken. Espen kom gående forbi, uten sko. Han hadde blitt låst ut av rommet, så han hadde ikke noe med seg. Jeg ble bekymret, fordi Ken sa han i tillegg hadde en familiekrise. Spurte han om det gikk bra. Han sa det gikk greit, at det ikke var så farlig krise. Bekymret meg likevel. Etter middagen som var en skuffende pad thai, dro vi videre til en bar/klubb som var ganske spesiell. Jeg tok meg faktisk en drink: gin og sprite. Også lot jeg Mia bestemme drink nummer to. Var på toalettet hvor det var et stort hull i døra. Så jeg er sikker på at folk kunne se meg tisse – flott at jeg hadde hatt i meg alkohol da. Jeg og Cassandra bestemte oss for å danse, og da på dansebordet. En slags scene laget av tre midt inne på klubben. Det var veldig komisk. Hadde satt drinken min med Thomas, en av de to karene jeg faktisk stolte på denne turen. Forlot Cassandra etter jeg hadde hatt nok dansing, tok meg en pause og satte meg med gutta og drakk. Vi snakket om ladyboys, ettersom det satt en i samme sofa som Espen og Kristoffer. Sistnevnte hadde blitt tatt på av en ladyboy. Cassandra kom gående tilslutt og satte seg ved oss, og vi snakket antakeligvis litt før jeg og Cassandra gikk tilbake til dansegulvet. Melanie og Daniel var på vei ut, men vi fikk de til å bli litt da Sorry av Bieber kom på høyttalerne. Hvem danser ikke til den sangen liksom? Like etter de dro, gikk jeg tilbake til den første gruppa. De var høye på lattergass, to var borte, jeg kjente meg veldig påvirket av alkoholen. Liker lite å miste kontrollen, og nå følte jeg at jeg hadde drukket minst 5 enheter fremfor 3. Jeg satte meg med Ken og Alex og pratet inntil vi skulle bevege oss videre. Jeg var klar for å dra hjem, men jentene ville dra videre. Var nesten litt komisk hvordan Gemma, Ella og Mia gikk og dro på meg. "C'mon". Jeg ble med, selv om jeg sa til Thomas "I'm gonna stay for a bit, then leave". De andre danset mens jeg stort sett satt og kjente på alkoholen. Jeg tok hvertfall et bilde av gruppen med engangskameraet mitt. Det tok ikke lange tiden før Kiwi, Cassandra og jeg bestemte oss for å vende tilbake. Ken satt utenfor og ventet på oss—han satt vel egentlig og spiste og pratet med noen. Da han så oss, reiste han seg opp og fulgte oss hjem. Cassandra bodde i en av de første bungalowene, så vi sa hadet relativt tidlig. Da vi gikk mot vår egen bungalow kommer Kristoffer gående ned trappen til de andre guttene iført boxeren sin. Var ganske åpenbart at han var påvirket. Vi bestemte oss for å sette oss ned utenfor bungalowen. Kiwi hentet vann og kjeks til Kristoffer og meg. Jeg spiste som om jeg var sultet. Jeg synes det er noe skummelt å spise når du er ganske alkoholpåvirket, fordi jeg føler sannsynligheten for å bite seg i tunga eller munnen er høyere. Jaja. Vi satt der kanskje en halvtime, også dukket resten av folket opp: Gemma, Mia, Ella, Abby, Thomas, og Alex. Noen av de joinet oss på trappetrinnene, og vi ble sittende og prate. Jeg fikk sitte på ryggen til Kristoffer. Han tok meg opp og ned en trapp. Veldig ekkelt fordi han var ganske påvirket. Var sikker på at vi skulle falle. Også hadde vi alle en gruppeklem, og jeg laget en handshake med Thomas. Da var det nok, for alle utenom vi tre hadde gått inn. La meg rundt 2-tiden vil jeg tro.
Dag 23
Våknet etter lite søvn, måtte pakke på morgenen siden jeg ikke hadde gjort det i forveien. Var ganske sliten, følte fortsatt at det var alkohol i kroppen. Altså et bra utgangspunkt for en sjutimersreise på en liten buss. Men gjett hva? Vi kjørte igjennom det vakreste landskapet jeg har sett hittil på denne reisen. Massevis av fjell, jeg var i lykkerus atter en gang og min indre monolog bestod av "fy søren ass, for noen fine fjell". De er så innmari spesielle i formen. Det var faktisk en del som minte meg om Lord Of The Rings, men var ikke rask nok til å snappe et bilde. Vi stoppet på toppen av et fjell hvor utsikten var helt fantastisk. Også var det så veldig stille også. Jeg skulle ønske vi kunne vært der lenger enn vi var. Det var ganske varmt, så det hadde faktisk vært perfekt med et infinity-pool. Alle huffet seg da vi fikk beskjed om at vi skulle reise videre. Neste stopp var lunsj. Mindre fin utsikt, men god mat for at jeg bare hadde stekt ris med grønnsaker og kylling. Veldig godt. Omtrent alle jentene kjøpte seg mango til å ha med på turen etter at jeg og Kiwi kjøpte oss mango. Dessverre var de ikke like gode som vi har smakt på turen tidligere. Under kjøreturen så sloknet jeg litt. Du vet når du er så trøtt at du bare dupper av. Våknet brått av at jeg slo hodet i vinduet, men så sovnet jeg, også våknet jeg igjen av at jeg slo hodet i vinduet. Gjorde dette så mange ganger at Melanie og Daniel lurte på om det gikk bra med meg. Heldigvis fikk jeg ingen blåmerker. Også var vi fremme i Luang Prabang som må være et av mine favorittsteder. Det var mer sivilisasjon her, og lignet mer en hovedstad enn Vientiane. Det første jeg gjorde var å kle av meg klærne i det fineste hotellrommet vi hadde hatt hittil. Er flott da at idet jeg står iført undertøyet mitt, så går to bygningsarbeidere forbi vinduet og titter inn. Det var nemlig en bygningsplass utenfor vinduet. Kledde på meg etterhvert, fordi jeg bestemte meg for å være med Cassandra på Phousii fjellet. Vi ville være der til solnedgangen, men vi stoppet opp litt for mye og endte opp med å være sene. Ettersom vi stoppet opp så ofte, ble også Alex og Logan med—de hadde sagt at de ville ta følge i det vi skulle dra, fordi jeg klarte å banke på deres dør da jeg skulle banke på Cassandra sin dør, og overhørte at vi skulle på fjellet. Men de måtte skifte, og det ville ta tid, så jeg og Cassandra sa at vi ville gå i forveien for å rekke solnedgangen. Morsomt da, at vi ikke rakk det. Det var likevel en fin utsikt og overraskende rolig på toppen. Vendte tilbake og tok en dusj, også var det tid for middag på indisk restaurant. Jeg spiste en spinatrett som vanlig. Og som vanlig var det fantastisk. Vi gikk tilbake til hotellet, lå i sengen og hørte på John Mayer mens vi diskuterte de siste hendelsene. Var veldig deilig.
Dag 24
Våknet i 9-tiden, spiste frokost, også sendte jeg avgårde litt vask. Var ikke helt våken tror jeg, fordi jeg måtte gå tilbake for å hente morgenmedisinen min. Også gikk jeg en andre gang for å hente skittentøyet mitt, og deretter lommeboken. Jaja. Kiwi, Lara og jeg gikk mot et tempel. Var ganske lang vei, så vi gjorde et par stopp. Blant annet kjøpte jeg mangosteen! Har ikke smakt det på flere år, så det var stas. Jeg har lett etter dem på hele turen. Kiwi og jeg måtte kle på oss en sarong ved tempelet fordi vi hadde på oss shorts. Jeg hadde kjøpt et bilde som var rullet sammen. Lara kommenterte at jeg så ut som om jeg skulle "graduate" med sarongen og bildet som jeg holdt. Vi gikk tilbake og stoppet på Joma bakeri, hvor vi tilfeldigvis møtte Cassandra. Jeg spiste en røkt laks og kremost bagel samt en mangoshake. Ble litt mye for meg, for jeg ble raskt mett. Hadde bestilt en cinnamonbun i tillegg til å ha med meg på fossefallet. Etter lunsj dro vi nemlig tilbake til hotellet, skiftet til bikini og satte oss i en tuktuk (lao stil) på vei til fossefall. Kiwi har sett frem til dette øyeblikket siden begynnelsen og hadde mange forventninger. Fossefallet var veldig vakkert, bedre enn jeg hadde forventet. Vi knipset bilder og noen av oss bestemte oss raskt for å klatre oppover møt høyere deler av fossefallet da vi så en gruppe mennesker sitte på kanten av fossefallet. Så vi startet, jeg først. Hiking er en av mine favorittaktiviteter, så jeg ble i godt humør. Kiwi derimot følte seg svimmel og uggen, sånn på kanten av å besvime. Vi hadde vært ute omtrent hele dagen, og denne varmen som er her har stor effekt på mennesker som ikke er vant til det. Vi kom oss omsider til toppen, men det gikk ikke lange tiden før vi innså at vi faktisk var helt på topp, og ikke der vi hadde tenkt oss. Det var nemlig inngjerdet på toppen, og vannet så lite delikat ut. Så vi gikk ned igjen. Denne gangen gikk jeg barbeint fordi jeg hadde på meg sliders som er lite egnet for å gå på en hike. Jeg gikk først denne gangen også. Vi følte oss som en del av en stamme, der vi gikk barbeint og var ett med naturen. Var ganske artig. Omsider var vi på bakken, og vi gikk ned til folket som satt på en benk. De hadde nemlig ikke gått i vannet fordi det var fisker som bet. Ala sånn fiskemassasje. Vi var så varme at vi ikke brydde oss særlig. Jeg gikk ut umiddelbart, i vann som var ganske kjølig. Var dessverre ganske grunt og mange stener i vannet. Men svømme gjorde vi. Også klatret vi opp i fossefallet for å sitte der. Varte ikke så lenge før vi bestemte oss for at mat stod på planen. Jeg gikk rundt i et håndkle mens resten av gjestene var iført skjorter og mer formelle antrekk. Ba Kiwi om å bestille en pad thai til meg. Stakkars, hun klarte å miste iPhonen sin i vannet da hun skulle ta et gruppebilde av gjengen. Så hun kjøpte seg en pose med ris. Det virket som om alle fikk mat utenom meg. Også skulle vi snart dra, så jeg gikk til betjeningen for å spørre om maten. Det viste seg at Kiwi hadde glemt å bestille. Hadde en anelse om at det ville skje fordi jeg faktisk spurte henne om hun hadde gjort det. Også hadde hun sagt at ja, hun hadde bestilt. Alle spurte om jeg ville ha litt av det de hadde, men eneste jeg takket ja til var shaken til Kiwi som hun hadde gitt til Cassandra grunnet yoghurt i shaken. Vi dro tilbake, men Daniel og Melanie fant ikke kameraet sitt, så de måtte gå tilbake for å lete. Jeg ble i den tuktuken som ventet. Kiwi følte seg dårlig grunnet varmen. Følte meg ikke helt på topp heller. Vi dro tilbake uten hell selv om Kiwi og jeg hadde sunget optimist. Det jeg minst vil miste er bildene mine. Det er faktisk det viktigste jeg eier. Så om det hadde vært meg hadde jeg vært helt knust. Tror det er noe sannhet i sangen «don’t go chasing waterfalls». Kiwi skulle ut tidligere slik at hun rakk nattmarkedet. Jeg orket ikke det stresset, så jeg tok min tid. Jeg var ferdig akkurat i tide, og ledet gruppen til bakeriet for at de skulle få bestilt seg lunsj til morgendagen. Jeg gikk ganske raskt, mens de andre diltet etter. «You’re on a mission,» kommenterte Alison. Da jeg omsider hadde herdet alle inn på bakeriet, stakk jeg til en minibank og tok ut litt penger, før jeg gikk tilbake til bakeriet og stelte meg i kø. I køen møtte jeg en sør-koreansk jente som var på reise med vennene sine. Hun spurte meg i utgangspunktet om hvordan det ble å bestille frokost, om når de åpnet og lignende. Jeg hadde kun vært på bakeriet en gang før, men svarte som om jeg var ekspert. Vi snakket om reising, og jeg forklarte at jeg reiste med en gruppe. "Really? You look like a big group of friends" sa hun. Synes det var kjempefint sagt. Vi har tross alt brukt tre uker sammen, og synes at vi har kommet ganske nærme hverandre. Vi dro til en spesiell restaurant som var halvveis inne og halvveis ute. Lykter lyste opp uten at det ble for skarpt. Veldig koselig, om ikke romantisk. Jeg satt ved Daniel på ene siden, kanskje Logan på den andre siden. Har en merkelig tendens å havne opp med guttene. Jeg bestilte en lokal rett og en "beer bomb", etter noe diskusjon med Daniel. Maten var veldig simpel, kjedelig. Spiste halvparten. Så får jeg også vite at de ikke har beer bomb? Ble veldig skuffet, fordi jeg og Daniel hadde tenkt til å dele. I det minste hadde jeg Daniel ved min side som søkte opp aktiviteter i KL for meg. Alle fikk en gratis shot, en av fordelene ved å reise i en sånn gruppe er at vi ofte får gratis ting. Også er det omtrent alltid happy hour for oss. Hittil har shottene jeg har smakt her, lignet på drinker. Altså ikke det jeg er vant til, altfor svake. Men den shotten var faktisk ekte vare. Brant i halsen og nedover. Vi dro hjemover etter maten fordi de fleste av oss skulle besøke munkene tidlig dagen etter. Jeg hadde bestemt meg for å ikke dra. Sa dette til Thomas på veien hjem. Og Daniel og Melanie som spurte om hva jeg skulle gjøre. Vi stoppet på en liten kiosk på veien hjem, kjøpte meg to flasker vann, og Thomas spør om han skal bære de for meg. "Stop treating me as a woman," sa jeg. Alex lo, og Thomas sa stygge ting til meg. "Thank you, I feel more appreciated now," svarte jeg. Jeg kjente på shotten, og vi gikk litt sånn midt på veien på en relativt mørk vei. Sa til Thomas at han sikkert ikke kom til å våkne i tide til i morgen, og han tok det som en utfordring. Inne på hotellet, gikk alle hver sin vei, sa natta. Jeg gikk inn og snakket med Kiwi som var tilbake og hun sa hun skulle på munkgreiene. Av den grunn tenkte jeg at jeg likegodt kunne gjøre det med tanke på at jeg vanligvis våkner når hun våkner uansett. Gikk og skulle banke på hos Thomas, men viste seg å være Alison og Donna i stedet. Når har jeg noen gang banket på riktig dør liksom. Jeg pratet litt med dem om munk-greiene og Alison argumenterte med at jeg aldri vil se, aldri får den muligheten igjen. Jeg nikket til alle argumentene hennes. Vi klemte, også banket jeg på døren ovenfor jentene. Thomas svarte med en «pose», typisk. Jeg spurte hvordan han skulle vite om det var en fremmed eller ei. Det visste ikke han. Jeg sa det til ham flere ganger, men han er kanskje den kuleste karen jeg har møtt nettopp fordi han bryr seg så lite om å dumme seg ut. Jeg sa: "I've changed my mind, I'm going to see the munks tomorrow, so you have to come along too". Vi diskuterte litt, fikk penger av Alison og forsøkte å dytte lappen igjennom døren. Suksess. Jentene klarte ikke å dytte den tilbake, så Donna åpnet døren og gav pengelappen tilbake. Tilslutt gjorde jeg og Thomas handshaken vår før vi gikk hver våre veier. Pakket ferdig, hørte på Har en drøm som den siste sangen for natten.
Dag 25
Våknet av vekkerklokken til Kiwi men sovnet raskt igjen. Jeg stod opp 5, ropte til Kiwi at hun måtte våkne. Gjorde oss klare og jeg pakket ferdig de siste tingene. Så møtte vi de andre i lobbyen. "Trodde ikke du faktisk ville være oppe," sa jeg til T. Han lo og var 70% mer våken enn meg. Vi var en gjeng halvsovende mennesker, og måtte gå lenger enn vi hadde trodd. Det går ikke an å stole på Ken når det gjelder hvor lang tid noe tar. Ta alltid tingene han sier med en klype salt. Vi satte oss i utgangspunktet ned på seter som var reservert for de som hadde planer om å gi mat til munkene. Men så flyttet vi oss til gangfeltet og vente på at de skulle komme. Dog det var interessant, så var det ikke livsendrende. I hodet mitt så jeg for meg at vi var på toppen av et fjell. "Da blir du jo veldig skuffet," sa T. Vi gikk tilbake til hotellet for å spise frokost, for å så sette oss på bussen og deretter hente lunsjen vår. Kiwi hentet min fordi jeg var så lat. Bussen kjørte oss til husbåten som vi endte opp med å sitte på i 9 timer. Jeg hadde ikke så mye imot det da jeg innså at vi fikk se ennå mer av det vakre naturlandskapet. Jeg satt foran og nøt utsikten i flere timer. "Ser ut som om du virkelig nyter dette," sa Espen til meg. Fikk smake på gulrotkake av Cassandra. Var veldig godt. Thomas kom bort også sa han noe veldig fint i det jeg knipset et bilde: "you can't capture beauty like this on a camera". Deretter lånte han kameraet mitt og knipset bilder. Men det er fullstendig sant, det er overveldende hvor vakkert det faktisk er. Vi ankom stammen 17.30. Vi ble bedt om å kun ta med oss en liten sekk fremfor hele sekken vår. Altså, det var lov, men var bare lurere å ikke ha med hele sekken. Vi gikk på en orienteringsrunde. Sa jeg at vi skulle til en stamme? Vel, det skulle vi visst. Mye av det som skjedde på turen var overraskende, og noe jeg ikke fikk med meg før vi var der. Uansett, jentene dånet av babygrisene, det ble knipset bilder av omtrent alt. Cassandra ble nesten igjen i en av grisebingene for å se på babygrisene. Vi kom frem til stedet vi trodde vi skulle sove. Også ventet vi. Jeg unngikk å sitte grunnet insekter. Det er vel mitt største problem ved reiser. Hater insekter, og følelsen av at noe rører kroppen din men at du ikke finner rakkeren. Tilslutt satte jeg meg fordi vi skulle spise der. Kiwi og Ken diskuterte veganisme, og jeg innser at jeg ikke kan delta i sånne diskusjoner fordi jeg blir så himla irritert. Er irritabel for tiden i tillegg. Jeg sa hvertfall noe til Ken, litt irritert. Og etterpå spurte Melanie meg om jeg var ok. Jada, svarte jeg. Maten var veldig god, ble fort mett. Vi fikk smake på alkohol med 60%, noe som bare lukter sprit. Det luktet verre enn det var. Tok to bottlecaps, flere av de andre hadde begynt drikkingen langt før. Det var en overlevelsesmetode, ettersom de fleste hadde gruet seg veldig til å bo hos en stamme. Logan var vel egentlig allerede full. Lo, kuet til kuene, snublet. Typisk full. Jeg måtte følge Kiwi til do, også gjorde vi klar sengene. Ken stod liksom ved doen, så jeg bar Ken på ryggen. Han var litt skeptisk først, men antok at jeg garantert var sterk nok. Bar han ut til resten av folket, også gikk jeg inn igjen. Vi spurte om vi kunne lage bonfire. Til min store overraskelse fikk vi lov. Vi lagde et lite bål utenfor der vi hadde satt oss. Også satte vi oss. Guiden fortalte oss historier, og deretter gikk gutta fra bålet. Vi ble igjen, og begynte å synge (Teenage Dirtbag, Wonderwall). Jeg gikk inn for å gjøre meg klar til sengs, men ble dratt ut for å danse til Sorry av Justin Bieber rundt bålet med tannbørste i munnen. Jentene bestemte seg for å danse og synge sangen Betty White synger i Proposal. Var latterlig å se på. Kiwi sprayet myggsprayen sin på nettingen og seg selv. Tror jeg er veldig sensitiv ovenfor akkurat hennes myggspray fordi jeg alltids får trang til å hoste. Så jeg gikk ut til bålet for å vente til lukten ikke var like sterk. Da var nordmennene tilbake. De snakket om ulovlige drugs, også snudde vi temaet til spøkelseshistorier. Heldigvis var de ikke så skumle, så jeg la meg uten mareritt. Sov som en stein.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar